Utstillingen setter sammen i utgangspunktet to ulike opplevelser, Tango og Haiku. Bildene vises i "par".

Et tango bilde og et naturbilde (Haiku-bilde).

 

Haiku er en gammel japansk diktform. Jeg skriver ikke Haiku dikt men naturbildene jeg tar er inspirert av måten å lage Haiku dikt på. Noe som kjennetegner Haiku-dikt er at de er korte. Ofte bare 3 verselinjer som setter sammen to verselinjer med tekst som beskriver to ulike bilder (eller elementer) og en tredje verselinje med et bilde (tredje element) som binder de to første elementene sammen og skaper en poetisk opplevelse av de tre sammen. Opplevelsen i tango er noe likt. To dansere møtes, musikken binder dem sammen og skaper en danseopplevelse sammen.

​

Når man danser tango så er omfavnelsen (Abrazo) en veldig viktig del av dansen. Det handler om måten man holder rundt hverandre på og skaper rammen for dansen. Får man ikke til en god omfavnelse så blir det vanskelig å skape kontakt og få til øyeblikk av en dans som berører. Tango bildene i utstillingen har fokusert på Abrazo.

 

Jeg opplever noe av det samme når jeg tar bilder i naturen. De bildene jeg liker å ta begynner ofte med at noe i naturen får meg til å stoppe opp og treffer noe i meg. Ved å gi meg hen til eller omfavne dette øyeblikket kan det føre meg til en sterkere kontakt og opplevelse av å bli berørt. Haiku bildene i utstillingen har fokus på det poetiske i det uperfekte.

 

Det at bildene er satt sammen i par er med tanke på at du som betrakter kan være det tredje elementet som setter sammen de to bildene og kanskje gir deg det en opplevelse.